DMO Spesialisten ønsker alle mine samarbeidspartnere, kunder og nettverk et skikkelig godt nytt reiselivsår. Jeg har gjort meg noen tanker, som du kan lese om herunder, hvis du har lyst.
Som med en hvilken som helst annen bedrift, så er slutten av året en tid for å se tilbake og gjøre status på driften.
Reiselivbransjen har kommet seg ganske greit etter pandemien. I Innovasjon Norges Reisebarometer Høst 2023 for England, Tyskland, Sverige, Danmark, Nederland og Frankrike som du kan laste ned her meldes det at høstens reiselyst holdt seg på et høyt nivå. Det skal bli interessant å se om det stemmer med reell reiselyst i rapporten over vinterhalvåret neste år. Det ble en hvit jul i Møre og Romsdal, og det er spennende å se om det vises i markedet for skiturisme.
Det er en spennende utvikling i Åndalsnes. I 2023 åpnet Moonlight Mountain Gear sin Concept Store i hjertet av Åndalsnes. Det er en utvikling som nesten bare er Europas fjellhovedstad (Chamonix, FR) verdig, men det skjedde altså likevel i vår lille bygd i Romsdalen. Det er en utvikling og en vilje, som DMO Spesialisten bifaller.
Romsdalsambassadøren Pontus Stigberg ble med fra Piteraq over i konseptbutikken, men har i tillegg pusset opp et gjestehus, som åpnet for utleie i juli i år. Pontus har gitt antydninger til, understøttet av navnet Villa Vertical, at det er ønskelig å trekke til seg friluftsinteresserte gjester. Enda en gladnyhet for en DMO Spesialist, som spesialiserer seg i bratt tindeturisme. Jeg er spent på å lære mer om hvordan det går i den kommende sesong.
Samarbeid mellom ulike reiselivsaktører er ikke noe nytt. Men det å sette det i system har vi ikke vært så flinke på. Det er kanskje Romsdal Lodge og Guiding, som har vært flinkest på å få deres produkter distribuert gjennom lokale bedrifter på Åndalsnes. Her tenker jeg spesifikt på salget gjennom Piteraq i sentrum. Det er en modell, som en ser i større og mer utviklede fjelldestinasjoner, andre steder i verden.
Norsk Tindesenter og Visit Romsdal (da det hadde fysisk drift) har periodevis formidlet ulike typer bussturer, men det er som om at det aldri tok helt av. Jeg har da selv stått for å organisere og selge noen av disse bussturene i min tid både på Norsk Tindesenter og i Visit Romsdal, men det har liksom ikke blitt noe mer enn de samme turene. Nå ser vi at innkommende operatører nesten har tatt over parkeringsplassen på cruisedager. Det er litt trist å se gjennom bærekraftsbriller. Det skulle jo først og fremst vært lokale aktører, som betjener disse kundene. Ikke store selskaper med hovedsete i Norges største byer. Det er en tapt lokal verdiskapingsmulighet. På samme tid er det innleide guider fra Trondheim og Kristiansund, som tar en bit av kaken med hjem og nytes av andre bedrifter utenfor Rauma.
Derfor gledet det meg som reiselivsfagperson å se et innlegg fra Romsdalen AS, som kanskje indikerer en litt mer progressiv tilgang til det å samarbeide med andre lokale aktører. Det er i alle fall det en får inntrykk av i følgende innlegg på deres facebook-profil:
Med innsikt i Romsdalen AS, så er det trolig Salgs- og Markedslederen sin reiselivsfaglighet, som skinner gjennom her. Det er et godt tegn, som jeg vil følge med på i den kommende sesong.
Jeg ser paralleller til Norsk Tindesenter, hvor jeg i min korte karriere der jobbet med en reiselivsfaglig daglig leder, som utviste samme disiplin. Hun er nå flyttet videre, og det synes trolig på utviklingen i NTS sine aktiviteter. Kanskje dette er en tydelig indikator på hva reiselivsfaglighet betyr for den lokale utviklingen i bransjen.
Jeg håper å bli klokere på hva Romsdalen AS jobber med av planer og prosjekter i det nye år.
Det er ikke mye en hører fra Norsk Tindesenter om dagen. Det skal jo kunngjøres, at DMO Spesialisten ikke kan påstå å være helt nøytral i diskusjonen rundt Norsk Tindesenter, av ulike grunner. Men en frustrasjon, som jeg tror mange deler med meg, er en forvirring rundt hva Norsk Tindesenter egentlig er og skal være?
Som reiselivsfagperson og selvstendig næringsdrivende med økonomi som en del av min formelle bakgrunn, kan jeg forstå det økonomiske argumentet med at en må være nødt til å tjene penger, før en kan utvikle butikken videre. Det kan jeg veldig godt relatere meg til i DMO Spesialisten.
Men i reiselivsfaglig perspektiv er det en risiko å bevege seg ut i noe, som fort kan virke u-autentisk. Da risikerer en å svi merkevaren og derved en stor del av produktet sitt. For merkevaren i reiseliv skaper ofte premissene for gjestenes reiselyst og det vi kaller “reason-to-go”.
Reiseliv handler om å skape et miljø (på engelsk Community), som stimulerer til tilhørighet og en kultur på destinasjonen. Et Norsk Tindesenter spiller på noen veldig prekære følelsesmessige aspekter i tindemiljøet og de som har lyst å bli en del av det. Derfor må en passe seg med å ikke bare plukke lavthengende frukt, som det nok dessverre litt har vært tilfellet fra åpningsdagen og frem til i dag. Det krever en virkelig faglig sterk og modig ledelse å utvikle et slikt konsept som et senter for bratt friluftsliv i Norge, som det opprinnelig ble solgt inn som.
DMO Spesialistens anbefaling til Norsk Tindesenter er å lære av de siste snart syv års drift og slå fast, at med en satsning på noe så prekært, så skulle en kanskje brukt noen av etableringsmidlene på å utvikle selve innholdet og ikke bare skallet (i.e. bygget).
Som sagt, så har jeg - Fredrik i DMO Spesialisten - sterke holdninger til Norsk Tindesenter fordi jeg selv identifiserer meg som tindeklatrer, tilbragte 1/6 av utdanningen og jobbet der etterfølgende. Så ta mine meninger her med en gram salt!
2023 skulle bli året der DMO Spesialisten forsøkte å kvitte seg med tidligere holdninger til Cruisemarkedet. I høysesongen har jeg brukt en del dager på å observere, snakke med og følge cruisegjesten rundt i sentrum for å forsøke å forstå hva dette markedet egentlig etterspør.
Jeg føler at jeg har lært en masse, men får allikevel bekreftet tidligere observasjoner og erfaringer: De er ikke interessert i tindeklatring. Det finnes selvfølgelig unntak, men når den gjennomsnittlige cruisegjesten er en røykende britisk mann eller dame i 60-åra, som ankommer i lakksko og kjole eller gammel-mannsdress, så er det ganske klart, at de ikke har intensjoner om å skal på noen fjelltopp. Nå høres jeg kanskje negativ ut, men jeg har virkelig jobbet med meg selv dette året og heller forsøkt å sette meg i deres sted.
Jeg kan si, at jeg er mer frustrert på cruisegjestenes vegne, at hvis ikke de har forhåndsbestilt sightseeing med ett av de mange, sultne busselskapene, som flokker sammen ved Tindekaia, så er sentrum det eneste opplevelsestilbudet, som de har tid og ork til.
Det gikk opp for meg, på en av mine observasjonsdager, at sentrum i Tindehovedstaden er ganske døll for en gjennomsnittlig cruiseturist. En kan ikke rusle seg en tur langs vannet, fordi det enten er hovedvei eller gamle falleferdige bygninger, som holder på å falle i sjøen, som forhindrer denne opplevelsen. Så hva skal knapp 150.000 folk uten interesse for tindeklatring da gi seg til? En tur med gondolen er jo en fin mulighet, men det har ikke vist seg å være så mye penger å tjene på annet enn gondolbilletten. Det kan hende at 2023 var annerledes, det får vente og se om Romsdalen AS melder noe om. Det var i alle fall tilfellet tidligere etter å forstå på de ansatte.
Jeg har satt meg for i 2024 å bli klokere på hvorfor det ikke skjer noe med sjøfronten i Åndalsnes sentrum. Hvorfor vi fortsatt kan by våre sjøfarene gjester et falleferdigt førstehåndsinntrykk og manglende opplevelsesmuligheter i hjertet av Tindehovedstaden. Kanskje med litt oppussing og utvikling/riving kunne inntektene fra dette markedet endelig ta seg opp til et økonomisk bærekraftig nivå. Da kanskje at de økte utgiftene for lokale bedrifters vedlikehold av sanitære fasiliteter kunne bli dekket. Det er tross alt ikke mange personalkostnader en enkelt kaffekopp dekker til rengjøringen av feces-belagte toaletter. Tro meg, jeg har selv stått som ansatt i slike situasjoner.
Mange av bussene, som holder og venter som sultne gribber, er eid et annet sted enn i Rauma, og det er en form for økonomisk lekkasje, som ikke stemmer overens med det å besøke et bærekraftig reisemål. Hvorfor har ikke lokale aktører som Veøy satset mer her, og derved holdt verdiskapingspotensialet lokalt i kommunen?
Kanskje det har å gjøre med en manglende vilje (eller evne) til å utvikle et system basert på reiselivsfaglige prinsipper(?). Jeg kunne tenke meg å vite mer om dette i 2024.
Først og fremst, så er dette bare en liten oppsummering av hva jeg har sett, observert og kjent av stemning og hendelser i sentrum i løpet av 2023.
Det første jeg vil si, at jeg savner og ønsker, er en mer åpen kommunikasjon i bransjen lokalt. Det er vanskelig å utvikle en destinasjon hvis alle bare holder ting for seg selv. I DMO Spesialisten sitt faglige synspunkt er det god praksis å invitere andre i bransjen og lokale innbyggere innenfor, det vil si ha en åpenhet rundt utvikling og planer. Det hadde gjort det enklere for DMO Spesialister og andre, som jobber uavhengig med reiselivsutvikling, å gjøre faglige bidrag.
Det andre jeg skulle ønske, er et mer fokus på det å legge til rette for flere folk, som ikke er lokalkjente her hos oss. Tenkt seg hvor stort verdiskapingspotensial som ligger og venter, om vi kunne bli verdensmestere i kommunikasjon og informasjon til turister av alle slag. Når det kommer til det med informasjon og formidling, så har vi en ganske stor jobb å gjøre hvis vi noen gang skal håpe å få en bransje, som vi alle kan leve og trives med som lokale innbyggere og ansatte. Det er tross alt informasjon og kommunikasjon, som ligger til grunn for en reiselivsbransje. Uten formidling, hvordan får vi da fortalt historien om oss?
Det tredje på ønskelista mi er en utvikling av sentrum, som ville vært tilpasset alle våre gjester, men uten å tape autentisitet for det en Norsk Tindehovedstad skal/bør være. Som tidligere cruise-skeptiker sier jeg heller: få nytte av de som likevel kommer i store kvanta, i stedet for å tape penger på å betjene dem. Som for eksempel gjennom solid kvalitetsinformasjon og tilrettelegging kunne vi oppdra de (særlig cruisemarkedet) i hva som er verdiene i en Norsk Tindehovedstad. Mulige inntekter herfra kunne gå til autentisk og bærekraftig utvikling videre. Men det krever at vi støtter lokale bedrifter i deres innsats for å betjene nettopp dette markedet. Bedriftene bør være lokaleid, for ellers er vi like vidt. Da går pengene bare et annet sted og nytter ikke lokalt.
