19. November la Regjeringen i en pressemelding frem et høringsforslag om en ny lov som skal tillate alle kommuner i landet å pålegge turister en avgift på inntil 5 prosent av prisen på kommersielle overnattinger. Dette er den omdiskuterte turistskatten, eller besøksbidraget. Flere fagfolk er kritiske til forslaget.
Stortingsrepresentant og medlem i næringskomiteen, Sivert Bjørnstad (Frp) påpeker skeptisk i et intervju med NRK, at da bør avgiftene faktisk gå til å løse de problemstillingene, som er hele grunnen til å innføre en turistskatt, og ikke bare la det bli til enda en skatteinntekt som ikke utgjør noen forskjell. Direktør i NHO, Kristin Krohn Devold er heller ikke imponert og mener i samme artikkel at det bare vil gjøre det enda dyrere - enn det allerede er - å være turist i Norge. Hun frykter samtidig at disse inntektene kan forsvinne i nedbetaling av gjeld og andre ikke-relaterte utgiftsposter eller lenge-ønskede investeringer og prosjekter. Dette ville virke mot sin hensikt, ifølge NHO Direktøren.
I land som New Zealand har naturopplevelser lenge vært regulert. The Great Walks som forvaltes av Department of Conservation, forkortes ofte til “DOC”, er et eksempel. Klassikeren The Milford Track i Milford Sound-fjorden på Sørøya har en inngangskvote og obligatoriske avgifter på overnatting. Ytterligere, så er det bare lov å gå i én retning. Dersom en ikke overholder disse kan en få bot, om en blir tatt av en park ranger. Kvoten er begrenset til et sesongbasert antall innganger per dag. Dette er til for å ivareta den sosiale kapasitetsgrensen, som de har definert. Det betyr altså at en må booke plass på forhånd for å kunne gå i visse naturområder. Det skal legges til, at på New Zealand gjelder også reguleringene for statsborgere i landet, men til en rabattert pris.
Når jeg bodde i New Zealand, så opplevde jeg generelt en positiv stemning overfor disse reguleringene. Det var en helt naturlig del av det å passe på naturen, noe som faktisk øker kvaliteten ved at den sosiale og miljømessige kapasiteten opprettholdes.
På engelsk heter det Social Carrying Capacity. Holden, A (2016, s 202) bruker definisjonen:
Carrying Capacity is the maximum number of people who can use a site without an unacceptable alteration in the physical environment and without an unacceptable decline in the quality of the experience gained by the visitors. (Mathieson og Wall, 1982, s 21 ref. i ibid).
På norsk kaller vi dette for sosial kapasitet og handler altså om å holde tålegrensen for hvor mange besøkende det er plass til i et gitt område. Det skal ifølge definisjonen til Holden (ibid) ikke overstige et nivå som påvirker det naturlige økosystemet og påfører varige endringer til landskapet, flora og fauna.
Stephen Meinich-Bache, Adm. Dir. i Classic Norway uttaler i en artikkel på Reiseliv.no at forslaget vil ha alvorlige konsekvenser for besøksnæringen, nærmere spesifikt overnattingsnæringen som er de, som ligger rett i skuddlinjen for forslaget. Meinich-Bache mener at det vil få alvorlige konsekvenser for allerede hardt pressede overnattingsaktører, som strever med bare å holde hodet ovenvande. Meinich-Bache mener at forslaget er urettferdig rettet og omtaler det som en hasteløsning, og som rammer én enkelt næring, som vil komme til å lide.
Et besøksbidrag bør sees på som et gjenoppretningsfond som skal betale klimaregningen. Problemet oppstår dersom pengene ikke blir brukt til å gjenopprette det som ble forbrukt, altså “fylle hyllene på nytt”. Dessuten, så bør et eventuelt overskudd konsekvent prioriteres til å forebygge overforbruk av naturressursene i fremtiden. Det blir reiselivets svar på sukker-, tobakks- eller alkoholavgiftene, som i teorien bør gå til medfølgende helsekostnader i fremtiden. Besøksbidraget bør tilsvarende gå til symptombehandling av økosystemer.
DMO Spesialisten deler Meinich-Bache sitt poeng, at det risikerer å være den siste dråpen som får bæret til å flyte over, økonomisk, for mange allerede utsatte aktører. På samme tid, så mener DMO Spesialisten at det bare er rett og rimelig at regninger blir betalt, og at dét gjerne skjer i tide. I dette tilfellet er det klimaregningen, altså forbruket av særlig de norske naturressursene. Norske statsborgere betaler (i alle fall i teorien) til dette gjennom skatten. Det gjør ikke utenlandske. Naturen er kanskje det siste i verden, som vi gir vekk gratis... alle fall i norske reiselivs-eksportnæringer.
Gir det lønnsomhet på den triple bunnlinjen? Vi frykter at gratis natura ad libitum kommer til å smelle i fremtiden, om ikke det settes inn mottiltak. Oljefondet er jo der, men hvis alle går med den innstillingen, da er den plutselig ikke oljefondet der lenger.
KPI’en bør være ganske enkel her:
(eksportavgift + skattebudsjett) / (miljøkostnad + forebyggingskostnad). Blir tallet mindre enn 1, så må det justeres. Blir tallet høyere enn 1, så allokeres overskuddet til forskning og forebyggelse.
DMO Spesialisten mener i et forvaltningsøyemed at det er forsvarlig å innføre et besøksbidrag, eller “turistskatt”. Men det bør bare gjelde på eksport og ikke én enkelt næring. Det må være likt for alle kommersielle aktører.
Dersom du ikke har bopæl i Norge, så er det bare rett og rimelig at en betaler for forbruket sitt. Det sier vi med forbehold for at pengene faktisk da blir øremerket det som er selve grunnlaget for innkrevingen. Ellers så er det mer til skade enn til gavn.
Vi har fortsatt utfordringer med omdømmet vårt i forhold til verdi-for-pengene. Mange utlendinger synes ikke det er sammenheng mellom pris og kvalitet, og det er DMO Spesialisten da også enig i. Men kvaliteten på naturen (bør) også være med i regnestykket, og det vil skje en forringelse, dersom ikke det blir fylt opp på nytt av dette forbruket, og da blir det altså enda mindre som turister får for pengene. Så hvor begynner vi - med hønen eller med egget?
Jeg vil avslutte denne fagkommentaren med følgende:
“Løper du noen gang fra regningen når du har vært på restaurant og tatt for deg av buffeten?”
DMO Spesialistens forslag
Hva med å betale regningen ved inn- eller utreise til/fra landet i form av en fast tollavgift basert på oppholdets varighet? Da vil det ikke ramme enkelt-næringer eller diskriminere.
