På økonomistudier lærer man ofte først om tradisjonelle produksjonslinjer der det er snakk om råvarer, halvfabrikater og andre materialer som inngår i produksjonen. Økonomiske virkemidler som går til anskaffelse av disse betegnes som faste kostnader.
I økonomifaget (i alle fall i mitt) er det ofte produkter av materiell karakter, som får mest omtale og faglig vekt. Jeg snakker her bare ut ifra min egen erfaring, det kan meget vel være annerledes på andre institusjoner. Poenget jeg forsøker å skritte opp her er bare, at hvis materielle produkter får mest oppmerksomhet, da blir det materielle måten vi forstår verden ut i fra.
Jeg husker i mine egne økonomifag, at tjenester nærmest var en fotnote. Det ble hovedsakelig presentert tema relatert til produksjon. Hvordan skal en prissette tjenester og opplevelser? Det var noe som jeg måtte tenke ut selv. Jeg var fullt klar over hvordan effektivisere et samlebånn med tanke på økonomi, men det å beregne og planlegge “råvaretilgang”, “lagerbeholdning”, innkjøp osv. i relasjon til opplevelsesprodukt var vanskelig å sette begrep på. Ekvivalenten til råvarer i faget mitt må vel tilsvare kultur, kunnskap, tradisjoner, natur, attraksjoner... og ikke minst personlighet.
Verdensmarkedet synes kåt etter de spådde personalbesparelsene i forbindelse med inntog av en ny teknologi, som ryktes å være mange ganger smartere enn folk. Ja, jeg mener kunstig intelligens.
Poenget? Jo, tilbake til de første avsnittene om materielle produkter vs. tjenester (immaterielle produkter). På bakgrunn av mine egne erfaringer, så skjønner en at kunstig intelligens i disse dager, og vel så naivt, ansees som en mulig kostnadsbesparende substitutt til mennesker i mange roller. I ren (tradisjonell) økonomisk forstand gir det jo meget god mening. En maskin kan jobbe non-stop og er kun begrenset av båndbredde (hastighet). Men en maskin kan ikke ha kultur og personlighet, for det er ikke et menneske. Nå blir det kanskje litt filosofisk.
Et veldig klart tegn på at kunstig intelligens neppe kommer til å kunne erstatte menneskelig interaksjon i min bransje, så jeg når Norsk Tindesenter for en stund siden hengte opp et nytt, flott og sikkert dyrt skilt. Har var det trolig (foråpentlig) benyttet en maskin-oversetter, for den norske formuleringen “ det lokale klatremiljøet”, som referer til “de lokale klatrere og deres kultur”, var oversatt til “the local climbing environment”, altså klatremiljøet. Det er et tegn på en mangel på dyp kontekstuell forståelse.
Uansett, så samstemmer det med egne refleksjoner, observasjoner og erfaringer, at maskiner mangler konstekstuell forståelse av nuancer og særpreg. Noe som helt sikkert vil forbedres, men som ikke kan formidles korrekt uten empati, og det er akkurat dét som kan lede til min bransjes forfall. Mangel på det som er grunnsteinen i hele industriens fremvekst.
Ordet empati legger til grunn for hele diskusjonen her. For å ha empati fordrer det at en føler og opplever noe selv. For å samle hele denne charaden så det gir mening, så vil maskin-substituert opplevelsesproduksjonspersonale bety at produktets grunnsubstans blir bortspart, for da har en spart vekk alt som er menneskelig ved opplevelser. Jeg forestiller meg i skrivende stund et dystopisk scenarie hvor en har bestilt en ferie, ankommer til en kald destinasjon og bare møter robotter. Aldri ser en et biologisk-menneskelig fjes under oppholdet sitt bortsett fra de andre gjestene, som en fløy dit med og som ikke er lokale på destinasjonen. For meg hadde det bare gitt halve opplevelsen, og jeg hadde klaget med påskudd om å få 50% refundert av mangel på halve produktet.
Jeg har i det siste begynt å høre på den norske klassiske fiolinisten Mari Samuelsen. Klassisk musikk er en følelsesfortolkning som formidles gjennom en symfoni av lydfrekvenser, som tilsammen vekker følelser hos lytteren. All kunst vekker følelser, men for å gjøre poenget her konkret, så forestiller jeg meg litt karikert, at en i fremtiden drar på konsert med Mari Samuelsen i Oslo Operaen. En kommer inn i salen, setter seg ned og venter i spenning. Lyset slukner. I mørket blir de første tonene slått an og i samme ett går teppet fra. Det viser seg bare en nokså-fancy (kanskje til-og-med-3D-)skjerm med en KI-generert versjon av et symfoniorkester med Mari Samuelsen i spiss. Hennes personlige GPT (i.e. Generative Pre-trained Transformer, eller direkte oversatt til norsk: Generativ Forhåndstrent Transformer), som i øvrigt “opptrer” simultant på The Opera Palace i Tokyo samt på Bolshoi Theatre i Moskva, bukker og takker for den første applaus. Alt imens sitter hun hjemme i stua si og teller grynene rulle inn.
Uff nei, det går ikke an å tenke sånn. Jeg stemmer for folk! Opplevelser er lite verdt uten. Da får vi heller finne en måte å gjøre det lønnsomt i stedet.
Mennesker er et konkurransefortrinn som mange ikke har innsett eksisterer, særlig i min bransje. Og jeg tror på at menneskelig kontakt får større betydning fremover. Utviklingen peker i retning av at mange blir mer og mer isolerte. Jeg ser selv på mine stedbarn, at de har økende vansker ved å møte og samtale med nye folk. Jeg har nok eksempler til å kunne forsvare å si, at de synes det er skummelt bare å gå bort til fremmede folk og stille et spørsmål. Også i mitt eget feltarbeid har jeg erfart at det er tilnærmelsesvis umulig å få kontakt med ungdommen (ja, kall meg bare en gammel idiot).
Fortsetter den nåværende trenden, så er det ikke utenkelig at vi ser generasjoner, som utvikler sosiale problemer av mangel på kontakt med andre mennesker. Bare ta og søk opp et ord som “hudsult”, da vil du fort få svartsyn. Det er også tegn på dette i den offentlige medieomtalen om økt følelse av isolasjon og ensomhet, ikke bare blant unge.
Gjestfrihet har alltid vært reiselivsbransjens grunnfjell. Hvor enn falsk, kommersialisert og samlebåndsfilosofisk det har blitt i nyere tid, så finner vi levnene i oss fortsatt. Det å ta inn fremmede mennesker med grunnleggende biologiske behov for mat, varme og sosial trygghet. Gjestfrihet er et begrep med røtter i filosofi og teologi. Det er et begrep som spenner på tvers av landegrenser og religioner, og gjestfriheten kan lære oss mye om oss selv i møtet med andre.
En stor del av reiselivet har alltid vært og skal alltid være en møteplass for mennesker med ulike kulturer. En møteplass der vi lærer å forstå hverandre og våre ulikheter. Det er ikke uten grunn, at det gir perspektiv og modenhet å ta et sabbatår hvor en reiser. Å reise og møte noen som er annerledes enn oss selv gir uten tvil perspektiv og kan være med å briste sin ellers sneversynte bobbel, som en kanskje måtte leve i.
Det er slike møter, som står i fare for å bli glemt midt oppi all tekno-kåtheten om effektivisering, kostnadsbesparelser og maskinautomatisering av service-nøkkelroller. Kanskje en kunne fremsette et argument, at møtet med andre kulturer og mennesker er viktigere enn noen gang disse dager. Jeg tenker her på krig, polarisering, mediemanipulasjon osv., osv. Jeg har vansker ved å se hvordan en destinasjon kun betjent av robotter skal kunne hjelpe med å snu på dette.
Derfor sier jeg, invester i mennesker før enn du investerer i kunstig intelligens!
Jeg vil til slutt poengtere, at jeg er inhabil i denne diskusjonen fordi jeg holder så mye av reiselivet og folk at det er vanskelig å se objektivt på temaet. Så ta mine synspunkt med et gram salt! Det er jo satt litt på spissen her.
